Hjelp oss i kommunen å bekjempe fremmede arter som sprer seg!

Denne «monsterplanten» kan være helsefarlig for mennesker og dyr.

Kjempebjørnekjeks inneholder plantesaft som kan gi deg et kraftig hudutslett. Dette utslettet svir, blir rødt og kan minne om eksem. Du kan også få væskefylte blemmer. I verste fall kan det utvikle seg arr og permanente pigmentforandringer på huden. Denne typen utslett oppstår når man kommer i kontakt med plantesaften, og deretter er ute i sollys. Det kan ta ett til tre døgn etter soleksponering før reaksjonen på huden dukker opp. 

Hva skal du gjøre om du kommer i kontakt med planten?

• vask huden godt med såpe og vann
• unngå deretter direkte sollys på eksponert hud i minst to døgn
• bruk solkrem med høy faktor, eller dekk til det aktuelle hudområdet
• kontakt lege dersom sår utvikler seg

Du bør uansett ringe Giftinformasjonen på telefon 22 59 13 00 hvis du eller andre kommer i kontakt med planten. Ved alvorlige symptomer må du ringe 113. 

Du kan fjerne den selv
Er planten ikke høyere enn til knehøyde, kan du selv ta opp planten. Bruk en spiss spade, og grav omtrent ti centimeter under bakken, del så rota og løft planten helt opp av jorda. La så planten ligge til tørk på bakken. Når planten er tørket, er den ikke farlig lenger og kan leveres som vanlig hageavfall.

Kjempespringfrø vokser raskt og kan bli opptil 1,8 meter høye. Kjempespringfrø er en ettårig urt. Arten er innført fra Himalaya til Europa på 1800-tallet som prydplante, og har spredd seg fra hager og parker til fuktige skoger, elvekanter og veigrøfter. 

Arten kan danne tette tepper som fortrenger andre planter fullstendig der den etablerer seg. I mange land er denne og andre springfrøarter blitt et stort problem. I den norske fremmedartslista fra 2018 er den vurdert til kategorien svært høy risiko.

Hvordan bekjempe planten? 
Du kan kutte planten så langt ned mot bakken som mulig og legge den i tette plastsekker. Planten må kappes ned før blomstring, ellers risikerer du å spre frø mens du arbeider. Du bør ikke flytte jordmasser med kjempespringfrø i. 

Russekål forekommer i gressmark, på gårdsplasser, ballastplasser, veikanter og jernbaneskråninger, der den kan utvikle seg til et leit ugress. Den kan bli 60-120 centimeter høy, og den blomstrer mai-juli. Arten kommer opprinnelig fra Sørøst-Europa og Vest-Asia. 

Den kraftige spredningen gjør at russekålen ligger i Artsdatabankens liste over fremmede arter i Norge med kategori svært høy risiko. Den er plasskrevende og fortrenger stedegne arter. 

Den er spiselig
Alle delene av russekål er spiselige. Unge blader har en mild kålsmak og passer godt i en blandet salat. Russekålen er næringsrik, og produserer nye blader i hele vekstsesongen. Blomstene har en karakteristisk søt lukt, smaker kålaktig, og passer som garnityr. Blomsterknoppene kan brukes rå eller kokt som brokkoli.

Hvordan bekjempe planten? 
For å bekjempe denne må du den jevnlig så nær bakken som mulig. Det du har slått av planten skal pakkes i tette plastsekker for så å leveres på gjenvinningsstasjonen. Dette kan du levere gratis om det ikke er større mengder enn en søppelsekk eller to. 

På grunn av den kraftige roten er russekål vanskelig å bekjempe. Flere gangers fjerning av all grønn plantemasse senest når stengelen er 25 centimeter høy, vil etter hvert svelte ut roten slik at den dør. Ellers kan en på samme utviklingstrinn behandle planten med en fenoksysyre.

Lupin er en planteslekt i erteblomfamilien. Lupinslekta består av ettårige og flerårige urter, og dessuten noen busker. De blir rundt 50-150 centimeter, og det er omtrent 200 arter i slekten, og elleve er registrerte i norsk natur. Tre av de er hagelupin, sandlupin og jærlupin. Alle tre er på fremmedartslisten i Norge, kategorisert som arter med høy til svært høy risiko for naturmangfoldet. Disse artene truer stadig norske arter. Lupiner sprer seg lett og fortrenger andre arter. Lupinen endrer jordsmonnet der den etablerer seg, på grunn av bakterieknollene den har i røttene.

Hvordan bekjempe planten? 
De kan slås nær bakken tidlig i sesongen og kan legges i kompost så lenge de ikke har begynt å utvikle frø.